Lederne vår fortjener anerkjennelse - ikke grov kjeft

Slik opplever jeg kritikken etter at "Dalen" sa nei til spill i landsomfattende 3. divisjon.

Tverrelvdalen IL fotball har tatt en strategisk avgjørelse om å avslutte forsøket på å forklare hvorfor vi ikke kunne si ja takk til en plass i en landsomfattende 3. divisjonsavdeling. Vedt å gå ut med ytterligere informasjon og egne tanker rundt klubbens dramatiske beslutning vil det betraktes som en illojal handling. I så fall håper jeg at det er enklere å få tilgivelse enn tillatelse. Som sportslig leder, dog uten stemmerett i styret som tok endelig avgjørelse, er jeg selvsagt medskyldig i den kritikken som har kommet.

Jeg har som profesjonelt mediemenneske ofte hatt både forståelse og medfølelse med intervjuobjekt som skal forsøke å forklare vanskelige beslutninger og handlinger. Spesielt når det er opplagt at de har hatt en umulig oppgave i å få fram saken sett fra deres ståsted, ofte fordi mottakerne der ute allerede har gjort seg opp sin oppfatning basert på forenklede og lett solgte argument. I denne saken er skuffelsen min ekstra stor, ikke først og fremst over media og mangelen på kritiske spørsmål, til de som har gått hardt ut mot avgjørelsen om å takke nei til kvalifisering/spill i 3.divisjon. Jeg er enormt skuffet over noen i egen klubb, de i Alta-fotballen og fotballfolk på ulike nivå som refser lederne i Tverrelvalen IL. Kritikerne har kommet med en framstilling som setter ledere som nedlegger hundrevis av dugnadstimer for å skape et best mulig tilbud, i et negativt lys. Ledere blir framstilt som feige, med mangel på ambisjoner som tyr til lettvinte løsninger. Kritikken som det reageres på går ikke på saklig uenighet, men på at det såes mistenksomhet i forhold til moral og opptreden. Her som ellers er nettkommentarer og snakk på byen verre enn åpen kritikk og debatt. For å la det være sagt med en gang; for egen del lever jeg godt med både nettkommentarer og kritikk på byen. Kanskje takket være hard hud etter et langt liv som journalist der tøffe saker også medfører tøffe angrep og kommentarer på den som fører de i pennen.

Ga beskjed for fire år tilbake
Først av alt er det noen ting som må klargjøres. 3. divisjonen ble omgjort fra regional (Troms/Finnmark) til en landsomfattende serie, med direkte opprykk fra 4. divisjonen (Finnmarksserien) for tre sesonger tilbake. Da la Tverrelvdalen mye arbeid i vårt høringssvar. Kort fortalt var konklusjonen vår at en slik serie ville sette bom stopp for at klubber som Tverrelvdalen IL ville kunne rykke opp. Av høringssvarene vet jeg at flere klubben i Finnmark ga likelydende høring, blant annet Honningsvåg  som da kjempet i toppen av 4. divisjonen. For Tverrelvdalen IL har ingenting endret seg. Vi vil alltid gå inn i en sesong med ambisjon om å gjøre det best mulig,  seriemesterskap er et mål i seg selv. Uavhengig av om seriemesterskapet ville medføre kvalifisering (som ble innført i 2019) eller direkte opprykk, vil vi gå til hver kamp med mål om å vinne den. Det også om vi ikke skulle få «angremulighet» ved å takke nei til opprykk. Vi vil gå for å vinne, selv om vi må takke  nei til opprykk og blir straffet hardt for det. Straffen vil være bøter og at klubben flyttes ned i laveste divisjon.

Fantastisk lag
I løpet av de to siste sesongene, hvor vi har hatt mannskap til å kunne kjempe om serietittelen, har sesongene vært skrekkblandet fryd. I år i form av et mannskap som har spilt en fantastisk form for fotball, hvor tempoet i angrepsspillet har vært et kjennemerke. Kvalitetene vi har sett i utfolde seg i løpet av sesongen, burde gitt grunnlag for å hevde seg i 2020, til tross for en 3. divisjon som er blitt mer og mer profesjonell. Selv om nøkkelspillere i laget av ulike årsaker tidlig ga signaler at de ikke ville være med opp, var det aldri noe tema å slakke på ambisjonene om å vinne serien. Lederne har likevel vært krystallklare på at et eventuelt seriemesterskap ville medføre en grundig analyse, og at det ikke var gitt at det ville bli grønt lys for et opprykk.

Dette er underkommunisert i offentlige kommentarer til både spillere og trenere. Holdningen til klubben burde være kjent av andre i fotballmiljøet, eksempelvis fotballkretsen, som fulgte høringen til det nye seriesystemet tett, og de burde vært klar over at det kunne bli en vinner av 4. divisjonen som ikke var opprykksklar. Vi er beskyldt for å være proppen som hindrer andre hardtsatsende klubber med ambisjoner å nå 3. divisjonen. Dette er svært merkelig. Dersom andre hardtsatsende klubber ønsker seg opp, er det bare å gjøre en sportslig og på andre måter god jobb, slik at man vinner 3. divisjonen. Vi betaler ikke en krone i lønn eller ytelser til spillerne, og har hatt en trener som har stilt opp for «knapper og glansbilder». Noen av våre konkurrenter i Finnmark har, i alle fall tidligere, hatt heltidsansatte trenere og rekruttert spillere av ulike nasjonaliteter. I denne sesongen har vi med stort sett lokale ubetalte spillere og ubetalte trenere kommet opp på et høyt sportslig nivå.  Men det ville ikke holdt i en divisjon der både godtgjørelser og lønn ikke er uvanlig, heller ikke når spillere skal rekrutteres.

Seniorspillernes bidrag
I 2018 tok Tverrelvdalen IL et enormt løft med å bygge Sparebank1 Idrettspark hvor kunstgresstadion er helt sentral. Anlegget løftet fotballen i Dalen, ikke minst var det viktig for seniorlagene. Dugnadsløftet var enormt. Enkelte av A-spillerne var mede på dugnadsløftet. Noen var der hver dag og til langt på kveld. Hvem var disse spillerne? I stor grad spillere som i prosessen i høst sa at spillerstallen ikke var moden for det som ventet dem; 26 kamper, av dem 13 i Oslo/Østlandsområdet, betydelig økte treningsmengder og null kompensasjon for eventuelt tapt arbeidsinntekt og diett på bortekamper som fort kan medføre bruk av en helg helg. Uten å henge ut noen, så må det sies at det ikke føles rettferdig å få kjeft for manglende klarhet, fra spillere som på høstesesongen må trues med spillernekt i neste kamp for få de til å betale treningsavgift.

Sliten leder
Vi har fantastiske støttespillere i Altas næringsliv. Jeg tror noen ville stukket handen dypt i egen pengekasse for at vi skulle få mulighet til å si ja til plassen. En konservativ beregning, et barbert lavkostbudsjett, ville tilsagt at netto 1,2 millioner kroner (inklusiv reisekostnad minus reisetilskudd) måtte hentes inn. Det er likevel ikke her den største utfordringen ligger. Allerede i dag ser jeg tegn som tyder på organisasjonen vår er mer sliten enn godt er. Et eksempel er leder gjennom mange år, Ole Andersen. I tillegg til være leder er han vår viktigste mann i banekomiteen, i front på dugnader, speaker under kamper, jobber på spreng i turneringer og slokker «branner» etter hvert som de oppstår gjennom hele året. Han skulle nok helst være kun leder, bruke energi på å holde tømmene og få alt til å fungere. Det er ikke mulig fordi det er for få hender, og at det er timesvis med ringing for å finne «reserver» til å dekke over når det oppstår hull. Signalene tilsa ikke at et opprykk ville utløse nye dugnadsressurser i særlig omfang. En forklaring på dette er at Tverrelvdalen IL har høy aktivitet innen både håndball og ski, i tillegg til fotballen. Et kjennetegn er at ledere og trenere ofte har verv og oppgaver innen flere av gruppene, og det er få som ikke allerede er engasjert som kan hentes inn.

Sammen er vi sterke
Tverrelvdalen IL har en kultur for at mange stiller opp. Slagordet til klubben er at «Sammen er vi sterke». Kanskje er 30-40 lefsebakende mødre og bestemødre, som er i drift morgen og kveld i månedene før den trasjonelle julemessa, selve DNA-et til Tverrelvalen IL. Lefsebakingen og julemessa er et felles prosjekt for alle gruppene. Drivkraften er at dugnadsinnsatsen til lefseakerne gir gode tilbud til barn og barnebarn, men kanskje vel så viktig; gode tilbud og høy aktivitet i hele idrettslaget som de er svært stolte av. De føler at de gjør en forskjell. Ville de følt det om vi hadde brukt millionbeløp på et enkelt lag med voksne utøvere?

Til både seniorutøvere og andre; Tverrelvdalen IL har ikke feige ledere, de er ikke uten ambisjoner på vegne av klubben. Tvert om tør de stå i mot et press i form NFF, fotballkretsen, andre finnmarksklubber og deler av egen spillergruppe. Ikke minst klarer de å tenke rasjonelt og stå mot fristelsene som liggeri sportslige utfordringer - utfordringer som kunne knekt rygg og nakke av børen de ville representert. Berøm lederne i Dalen!!!

Jeg er både glad og stolt over at vi har ledere i Tverrelvdalen IL med en sterk og moralsk ryggrad. Dere har brakt klubben opp på et utrolig høyt nivå innenfor de rammebetingelser vi har hatt sportslig, økonomisk og administrativt.

Med hilsen

Jarle Mjøen